Baksideteksten:
Young couple Charlotte and Eve can’t believe the killer deal they got on an old house in a beautiful yet remote neighbourhood nestled deep in the mountains. One day, there’s a knock at the door. A man stands there with his family, claiming to have lived there years before and asking if it would be alright if he showed his kids around. People pleaser to a fault, Eve lets them in.
As soon as the family enters their home, strange things start to happen, and Eve wants nothing more than for them to leave and never come back. But they can’t – or won’t – take the hint that they are no longer welcome.
Then Charlie suddenly vanishes, and Eve begins to lose her grip on reality. She’s convinced there’s something terribly wrong with the house and its past inhabitants . . . or is it all in her head?
Hva er det med gamle hus? De kan i alle fall være skremmende, eller kanskje det snarere er beboerne som skaper den skumle atmosfæren. Uansett ble jeg oppslukt av historien (oppslukt vil nok være ironisk med tanke på hva som skjer med folk som blir for lenge i det gamle huset) og synes plotet er skikkelig godt sammensatt. Selv om starten er noe saktegående, gjør det at uhyggen kryper innpå og blir en intens leseopplevelse. Eve er ganske introvert med en "broken spidey-sense", som varsler henne om farer som egentlig ikke er der. En annen av hennes særegenheter er et selvdestruktiv behov for å gjøre andre til lags. Charlie er rake motsetningen, og ville raskt fått familien ut. Men hun er ikke hjemme. Og da går det galt. Etter hvert aner hun uråd, som om det venter en grusom skjebne, noe verre enn døden. Det gjør det.
Parallelt med Eves opplevelser, får leseren innblikk i dokumenter som har forbindelse med den gamle huset og flere inneholder skjulte beskjeder. Alle avsluttes med morsekoder. En smule forvirrende, og jeg fant ikke ut av morsekodene før etter boken var ferdig lest. På Reddit står det mye om dette, hvor folk har diskutert og begitt seg ut på mulige teorier om hva som egentlig foregår. Det er nemlig flere tidslinjer og settinger, og muligens flere steder og ikke kun dette gamle huset langt ute i ingenmannsland. Så det kan være ganske forvirrende selv uten morsekodene. Men historien oppleves likevel etter forholdene lett å følge, jeg liker at det er en del mellom linjene og at det som skjer ikke nødvendigvis har en plausibel forklaring. At jeg ble sittende igjen med mange spørsmål er ikke et minus, for meg viser det at en bok fenger og gir meg noe å tenke på.
Jeg kan absolutt anbefale denne grøssende historien, også til dere som vanligvis unngår sjangeren, nettopp fordi den ikke er en tradisjonell grøsser. Og - Netflix har sikret seg filmrettighetene, og jeg håper det kommer en dato snart. Ina sitt innlegg kan leses her.
Til slutt: House of Leaves leste jeg i 2021, og det hender jeg fremdeles tenker på den. Tror den må leses på nytt!
We Used to Live Here av Marcus Kliewer
Emily Bestler/Atria, 2024
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt
Se på klokkeslettene, da. Nesten samtidig og skremmende hvor likt vi tenker angående boka, lol. Vi har hatt mye av de samme tankene, bare at jeg syntes starten var mer fengende enn slutten. Men som deg trenger jeg ikke svar på alt, heller. Godt skrevet som vanlig, og det er en fest å lese sammen med deg. =)
SvarSlettTre minutters forskjell! Ja, skikkelig gøy å lese sammen. Artig at vi har ganske lik leseopplevelse av denne, det er jo ikke alltid slik :)
Slett